Vårt æresmedlem Jon Roth Nilsen holdt foredrag på Brannsjefkonferansen i Moss 21.mai 2011. I MOVARPOSTEN (distribuert til alle husholdninger i Moss, Rygge og Våler) kunne man i ettertid lese en reportasje fra konferansen. Nedenfor finner du manus som Jon hadde utarbeidet til dette foredraget:
(By)branner og brennevinsindustrien
Bybrannene i 1807, 1808 og den store bybrannen i 1858 skulle markere både starten og slutten for spritepoken den Moss var den ledende sprit-produsenten i Norge. Moss var en liten og sliten by i begynnelsen av 1800-tallet. Napoleonskrigene, en mennesklig katastrofe for Norge, med sult og død som konsekvens. Danmark-Norge sto på Napoleons Frankrikes side i krigen. England røvet den dansk-norske flåte i København i september i 1807. Den engelske flåten gikk til blokade i Kattegat og Skagerrak (Terje Vigen/Ibsen 1862). Kornimporten, jernverkene og trelasteksporten stoppet opp. Moss ble særlig hardt rammet med sagbrukene og møllene i fossen og Jernværket på Nordbakke. I tillegg kom usedvanlige harde vintre med dårlige kornavlinger i distriktet.
To bybranner i 1807 og 1808 gjorde mange mennesker arbeidsløse og uten bolig. Særlig gikk brannen i 1907 ut over mange «vanlige» mennesker. Den startet natt til 4. mai i Gerners tobakks-fabrikk. 200 mennesker ble husløse. Brannen i 1808 begynte 14. juli.22 hus ble ødelagt og mange ble husløse. Krisetidene med krig, uår og bybranner før og etter 1814 førte til at byens borgerskap lette desperat etter nye næringsveier. I 1816 vedtok Stortinget en ny brennevinslov. Selv om Gude etablerte byens første brenneri i 1787, ble det etablert hele 14 brennerier som følge av nytt lovverk under Svenskekunionen. Redningen for Moss ble brennerier. Moss hadde gode forutsetninger for å bli en brenneriby. Familiebedriften Gerner og Chrystie hadde kommet fra Skotland.
Kunnskapene fra whiskydestilleriene der og kvaliteten på malten ble avgjørende for kvaliteten på aquaviten som ble produsert i Moss. I tillegg var det rikelig med godt vann fra Morsa-vassdraget (Vansjø), det var ledig arbeidskraft i byen og Moss hadde et knippe driftige handels-borgere som ville satse på brennerier. Etter hvert gikk man over fra korn til poteter som råstoff. Det lønte seg for bøndene å levere poteter (mye mer sprit pr. mål jord) til bybrenneriene. Brenneriene til Gerner ble bygd ut til å bli Norges største. Særlig Gerners aquavit hadde svært godt ry. Navnet aquavit fikk brennevinet når det ble underlagt en tredje destillasjon og i tillegg ble tilsatt karve og «adskillige krydder».
I perioden 1826 – 1856 var Moss den største spritprodusenten i landet, med 14 brennerier og 79 utsalgsstedet fordelt på 3000 innbyggere. I toppårene rundt 1850 ble det produsert så mye brennevin i Moss at det tilsvarte nesten 600 liter i året pr. person bosatt i distriktet. Fordelt på 360 dager måtte mossingene drikke ca. 1,6 liter brennevin pr. dag hvis de skulle drikke opp hele produksjonen lokalt.
I 1851 produserte brenneriene i Moss nesten 2,4 millioner liter sprit. Ca. 10 prosent gikk til lokalt forbruk. Sjøl om lokalbefolkningen gjorde en kjempeinnsats for å bøtte i seg de edle dråper – det skal de ha – gikk mye til «eksport» kysten rundt fra Christiania til Bergen.Ikke minst viktig var byens havn. Spriten og brennevinet kunne enkelt lastes på skip og fraktes til mottakerne.
Etter den store bybrannen i 1858, var det slutt på Moss som ledende brenneriby i Norge. I årene etter var det stort sett bare Gerner igjen. Den store bybrannen i Moss startet 15. april 1858. Klokka var kvart over ni da helvete startet. Brannen var så kraftig at folk så den i Horten, og derfra kom det 60 brannmenn og to sprøyter. 160000 potter brennevin gikk med i brannen, og etter 1858 var antall brennerier i Moss redusert til fem. I 1858 var Moss en treby med smale gater og trange smug. Brannen førte til at Moss fikk rett til å innføre murstein og takstein tollfritt, og den gjenoppbygde byen fikk bredere gater og mange bygninger av murstein. Det gjenoppbygde rådhuset, kirken, tollboden og det nye hotellet ble alle bygd i murstein. Brannen førte til konkurser og nedleggelser for de mindre brennriene. David Chrystie d.y. døde året før brannen, og dermed var en av Gerners konkurrenter borte. At Gerner nå var den store i byen, viste seg også i innbetalingen av skatt for 1858. Firmaet Henrik Gerner & Søn betalte 11 prosent av den totale skatteinngangen i Moss med 522 Spesidaler av i alt 4628 Spesidaler. Fortsatt var brennerivirksomheten størst, men i de kommende årene tok møllevirksomheten over som hovedvirksomhet for slekten.
Mai 2011 – J.R.N.
Manus Brannsjefkonferanse i Moss 21.05.2011
Legg igjen et svar
Want to join the discussion?Feel free to contribute!