Brennerihistorien

Relansering av Morsa Aquavit i Moss by- og industrimuseum 4. november 2000, ved Jon Roth Nilsen

Morsa – elva som ga byen navn.

Morsa – vassdraget som la grunnlaget for et industrieventyr ved Mossefossen.

Morsa – aquaviten som forteller om byens stolte brennerihistorie fra slutten av 1700-tallet til siste halvdel av 1800-tallet.

Oppveksten min ved Morsa-vassdraget og slektas virke her ved Mossefossen siden første halvdel av 1700-tallet gjorde at jeg tidlig ble interessert i den industrikulturen byen vår er tuftet på. Gjennom snart 300 år har industrien her i fossenområdet satt sitt preg på oss mossinger.

Relanseringen av Morsa-aquaviten fra 1833 er først og fremst markeringen av et industrieventyr der Moss var den største spritprodusenten i landet fra 1826 til 1856. Helt ifra Gude etablerte sitt første brenneri i 1787, via den enorme spritproduksjonen til Gerner og Chrystie, var brenneriene i full virksomhet fram til flammenes rov i 1858 la de fleste brenneriene i aske. Men oppskriften på Gerners akevitt fra 1833 unnslapp brannen.

9. mars 1998 skrev jeg et brev til Moss by- og industrimuseum med forslag om å dokumentere byens stolte brennerihistorie og industrihistorie. I tillegg dristet jeg meg til å foreslå en relansering av akevitten man produserte i Moss på 1800-tallet, samt en utstilling om brennerivirksomheten i by- og industrimuseets midlertidige lokaler i Det Gernerske Fehus. Bykonservatoren tente på den sprø ideen, og helt ifra våren 1998 har en gruppe ildsjeler som brenner for byens industri- og sprithistorie arbeidet mot ett mål: Morsa Aquavit i polets hyller i løpet av år 2000.

Det er mange som skal ha æren for at vi i dag kan nyte Morsa-Aquaviten etter en originaloppskrift fra 1833. Ordføreren tente umiddelbart på ideen, og støttet arbeidet fra første stund. Torill Wyller, Ole Eide og andre gode krefter ved museet har sørget for den dokumentasjon som var nødvendig for å få Arcus til å reprodusere akevitten Gerners brenneri i 1833 krydret med innslag av karve og humle. Sjefsdestillatør Halvor Heuch sørget for å tilpasse produktet dagens produksjonsmetoder, slik at vi i dag kan nyte et kulturminne så verdifullt at selv avholdsfolk bør springe på polet for å sikre seg produktet. Den lokale polsjef, Kai Gundersen, har åpnet dører inn i det aller helligste, og gitt oss god faglig veiledning. Kort sagt: Morsa Aquavit 1833 har gjenoppstått takket være en enorm dugnadsinnsats fra entusiastiske mossinger med kjærlighet til den tradisjonsrike og flotte byen vår, og som er bevisst på den kultur- og industrihistorien brenneriene representerer.

images-Kart-Kart-historisk-1840-scanned-457x335I 1830-åra var Moss en brennevinsby av dimensjoner. I 1833 var det 350 brennerier i Norge, men kapasiteten i Moss lå langt over landsgjennomsnittet. Brennevinskonsumet ble i 1833 anslått til 16 potter (ca. 15 liter) pr. innbygger. I 1830-åra var brenneriene byens viktigste næringsvei. Verdiskapningen i brenneriene la grunn for den moderne industribyen Moss.

Ved inngangen til 1830-åra var det 14 brennerier med ca. 20 panner av ulik størrelse i drift her ved utløpet av Morsa-vassdraget. Ti år senere (skattereform) var det ni brennerier i drift, og 20 år senere var antallet brennerier i Moss redusert til seks. Det er bare Trondheim som har lengre tradisjoner enn Moss som brenneriby i Norge, men Moss var størst!

I perioden 1826-1856 var brenneriene byens viktigste næring. Moss sto for 1/3 av landets totale spritproduksjon. I toppåret 1851 ble det produsert nesten 2,4 millioner sprit i Moss hvorav ca. 10% gikk til lokalt forbruk. 170 mossinger var sysselsatt i brenneriene. Ca. 20% av produksjonen ble destillert tre ganger og omsatt som akevitt. I 1851 hadde Moss 39 utsalgssteder for vin og brennevin og en befolkning på 3000 mennesker. Ti år tidligere, i 1841, var det hele 80 brennevinsutsalg i byen. Både sentrale og lokale myndigheter var rimelig oppgitte over mossingenes alkoholvaner. Stortinget vedtok forbud mot brennevinsbrenning i 1842, men kongen nektet sanksjon, og brenneriene fortsatte som før.

Det kan se ut som den største friheten mossingene hadde vunnet etter begivenhetene i Konventionsgården sensommeren 1814 var å kaste brennevinsforbudet på sjøen. Selv om dansketidens forbud ikke ble håndhevet særlig effektivt, forsvant alle hemninger sommeren 1816. Den nye loven av 1. juli åpnet kranene i Moss, og det ble samtidig innført forbud mot innførsel av utenlandsk sprit til Norge. (Allerede i 1757 ble det åpnet for privilegerte bybrennerier.)

Brennerivirksomheten ble legalisert under svenskeunionen. Spritproduksjonen ble god forretning, og byens borgerskap gjorde brennerivirksomheten til storindustri. Hovedgrunnen til at brenneriene fikk et så kraftig oppsving i Moss, var billig råstoff, avansert teknikk – den pitoriske metoden – og mer og bedre kunnskap om den kjemiske prosessen som foregikk under brenningen.

At denne utviklingen startet i Moss og ikke i de tradisjonelle jordbruksbygdene hadde sin forklaring i særlig to forhold: God malt og gode poteter. I 1740-åra hadde skotten Andrew Chrystie startet et malteri etter engelsk modell. Mye tyder på at det var en god Whiskey-malt Chrystie spesialiserte seg på. Den høye kvaliteten på malten medvirket til at brenneriene her i byen fikk et kvalitetsstempel.

Det ble tidlig kjent at poteter var billigere å produsere enn korn. Dessuten hadde poteter en jevnere vekst enn kornet. Det skulle ennå gå lang tid før potetene ble anerkjent som god og næringsrik mat.

images-phocagallery-Neckhanger-5-hanger-morsavassdraget-132x231Morsa-vassdraget øst for Moss med bygdene Rygge, Våler, Råde, Hobøl, Spydeberg og Skiptvet hadde gode vekstvilkår for poteter i den lette og varme jorda øst for raet som demmer opp Vansjø. Brenneriene i byen tok unna det man greide å produsere, og dette satte fart i bruken av poteter i brennerisammenheng. Bøndene i Morsa-distriktet så det som rasjonelt å levere hele produksjonen til brenneriene i byen, og å ta betaling i form av naturalier; både i form av drank de kunne bruke til dyrefor og ferdig sprit av bedre kvalitet enn det de kunne lage selv.

Mossingene så brennevinet som en grei medisin, og som et nødvendig tilskudd til det daglige kostholdet. Det var ikke uvanlig at små barn ble «flasket» opp med en sutteklut dyppet i brennevin. Innflyttere til byen så på brennevinet som et foredlet landbruksprodukt – noe som legaliserte det hele. Moralismen knyttet til «drikkfældigheten» kom til Moss først noe senere.

I spritbyen Moss var det enorm forskjell på arbeiderklassen og bedrestilte borgere. Fattigdommen var stor og lønns- og arbeidsvilkårene var dårlige. Barnearbeid var svært vanlig. Når fedrene var arbeidsledige måtte mødrene og barna slite ekstra hardt. For de barna som også gikk på skole ble det ekstra lange dager. Mange barn arbeidet om natta og gikk på skole om dagen. Arbeidsøktene kunne vare ti-tolv timer og skoledagen var åtte timer. Barnedødeligheten var stor, og sykdom herjet. Antall fattige var betydelig i Moss.

Trøstesløsheten under industrialiseringen av Fossenområdet ga behov for virkelighetsflukt ved bruk av store mengde alkohol. Den enorme spritproduksjonen og de mange brennevinsutsalgene og skjenkestedene i Moss bidro til elendigheten. Situasjonen er godt beskrevet i referatet Marcus Thrane skrev da han 24. mars 1849 stiftet den første arbeiderforeningen i Moss: «I Moss er det nemlig ikke den hederligste arbeiderklasse. Drukkenskap er meget alminnelig, og da der med drukkenskap følger mange andre laster, så som dovenskap, liderlighet og likegyldighet, så er det ikke til å undres over at der i Moss hersker en ualminnelig fattigdom blant arbeiderbefolkningen». Foreningens program inneholdt krav om begrensninger i salg av brennevin, bedre folkeopplysning og en dagslønn på kr. 1,05 om sommeren og 93 øre om vinteren.

Både sentrale og lokale myndigheter var bekymret for mossingenes alkoholvaner og helse. Jo mer sprit man tilbød, desto mer ble konsumert. Både blant høy og lav hadde man utviklet den uvane å drikke til man mistet kontrollen. Langsomt begynte klagene over brennevinets negative virkninger å tilta i omfang og styrke. I 1842 ble «Maadeholdets Vænder» stiftet i Moss. Bak foreningen sto eierne av brenneriene som fryktet totalforbud. Det ble laget en romslig formålsparagraf: «Medlemmene har ikke lov å drikke mer enn tre drammer daglig». Da hadde lesekyndige mossinger allerede i flere år studert velskrevne artikler om avholdsspørsmål i lokalavisen Brevduen: «Jeg har sett Folk hilse Morgenrøden med en Dram eller to, Folk som tidlig på Formiddagen allerede ere fulde, Folk som hele Dagen vare paa en Kant og Næsten hver Aften gik til Sængs i et halvt Rus.» Likevel drakk mossinger sitt brennnevin som før, men de drakk noe mindre.

images-Kart-Gerners gjr og spritfabrikk-GunnJoh-juni-2002-rund-445x314Det var Henrik Gerners sønn, Jens Ludvig Gerner, som ble selve spritkongen av Moss. Midt i 1830-åra skjedde det et generasjonsskille innen mosseborgerskapet. Først døde Henrik Gerner i 1837. David Chrystie «den store» døde året etter. Jens Ludvig Gerner var blitt 27 år gammel og hadde den fornødne bakgrunn til å overta farens virksomhet – som bare økte i omfang etter farens død. Også familiefirmaet Chrystie gikk videre. David Chrystie «den yngre» overtok, men uten onkelens støtte skulle det vise seg at han trivdes dårlig med forretningslivet. Den 14. mars 1856 ble det holdt forhør i anledning en anmeldelse til politiet angående at en kone druknet ved at falde ned i drankekummen i konsul D. Chrysties brenneri kvelden før!

Da Jens Ludvig Gerner ble lignet i 1858, betalte brennevinskongen elleve prosent av all skatt i Moss. Ligningen forteller at det var brennevinsproduksjonen som utgjorde tyngdepunktet i Gerners virksomhet. Da bybrannen begynte sine herjinger i 1858, var det ikke bare brennevin som ble fortært av flammene. Bygningen og apparaturen i det brenneriet Gude hadde kjøpt av Chrystie, synes å ha gått til grunne. Branntomten ble solgt til Gerner, som hadde et brenneri fra før i samme bygning, der han opprinnelig hadde drevet med tobakk. Dermed sto Gerner enda sterkere enn før, og hadde nærmest monopol på slutten av spritepoken i Moss.

Gerners brenneridrift skiller seg markant ut fra de andre brenneriene på 1800-tallet. Dranken ble utnyttet til oppforing av dyr i stor målestokk. På båsen hos Gerner sto 70-80 «fækreaturer» og okser, som i vesentlig grad bidro til lønnsomheten. Ofte var dranken dårlig «drevet ut» slik at det på båsen sto sjanglende dyr med tomme blikk.

Gerner var mer enn selvforsynt med malt i det han hadde malteri i Gernergården med en produksjon på over 2000 tønner, visstnok rent byggmalt uten innblanding av havre. Bedriften hadde eget destillasjonsverk for viderefordeling av brennevinet til akevitt. Spriten ble solgt som akevitt etter at den var underkastet en tredje destillasjon og behandlet med større og finere utvalg av krydder. Kvaliteten var god nok til å konkurrere med utenlandske sorter både smaksmessig og ikke minst prismessig.

I januar 1909 kunne mossingene lese at «Moss brændevinshandel aabnes 4de januar i Kongens Gade nr. 23. Udsalg i Saat og alle Sorter Spirituosa.»

Bakgrunnen for åpningen var at brennevinssamlaget i Moss stengte dørene den siste dag i desember 1908 etter en folkeavstemming. Da tok Frederikke Gerner, enke etter brennevinskongen Jens Ludvig Gerner (1810-1869), i bruk et gammelt privilegium for å selge de forbudte varer. Etter myndighetenes oppfatning var fru Gerners rett særdeles tvilsom, og kommunen ble noen måneder senere av Handelsdepartementet anbefalt å gå til søksmål mot den nye forretningen.

Åpningen av Gerners brennevinsutsalg medførte sydlandske tilstander i den fredelige småbyen. Store folkemasser møtte opp, en rekke yngre mennesker lagde mye skrik og skrål, og politiet måtte rykke ut. Mange tørste mossinger ble bøtelagt for sin oppførsel…..

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.