Orientering ved start på vandringen i 2011 – Moss Havn – ved Jon Roth Nilsen:

*************************************

Sprit og havn i Moss

Utviklingen av næringslivet i Moss på 1800-tallet var forankret i følgende forhold: Fossekraft, Morsa-vassdaget, dyktige bedriftseiere og havna for eksport av produktene. Både sagbrukene, møllene, jernverket og spriten kom som en følge av dette. For oss i Venneforeningen Morsa 1833 er det særlig Gerners aquavitproduksjon som er spennende. Brenneriene til Gerner ble bygd ut til å bli Norges største. Det var Gerner og Chystie som hadde destillasjonsverk for videreforedling til aquavit. Særlig Gerners aquavit hadde godt ry. Navnet aquavit fikk brennevinet når det ble underlagt en tredje destillasjon og i tillegg til karve ble tilsatt «adskillige krydder».

Både Gernerslekten og Chrystiene hadde kommet fra Skotland. Gerner via Danmark og Chrystie kom direkte. Kunnskapene fra whiskydestilleriene der og kvaliteten på malten skulle bli avgjørende for kvaliteten på aquaviten som ble produsert i Moss. I toppårene rundt 1850 ble det produsert så mye brennevin i Moss at det tilsvarte nesten 600 liter i året pr. person bosatt i byen vår. Fordelt på 360 dager måtte mossingene drikke ca. 1,6 liter brennevin hver dag hvis de skulle drikke opp produksjonen lokalt. Sjøl om mossingene gjorde en kjempeinnsats for å bøtte i seg de edle dråper – det skal de ha – bygde produsentene opp en stor kundekrets fra Christiania, langs Vestfoldkysten og nedover Sørlandet, forbi Stavanger og til Bergen. Skipsførere som Erik Eriksen fra Son og Bent Pedersen fra Mandal seilte en mengde brennevinslaster langs kysten. Særlig bedehusbeltet langs Sørlandet var store mottakere – i toppåret 1851 mottok Arendal seks skipslaster med 63 600 potter sprit. Mye tyder på at mange tørste sjeler mente dobbeltmoral var dobbelt så bra som annen moral den gang også.

I kulturminneåret 2009 var jeg så heldig å få oppdraget med å lage teksten til informasjonstavla om Moss havn her på Værlebrygga. Med en oldefar som var en av stifterne og formann i Moss Brygge-arbeiderforening på 1890-tallet etter at han var ferdig med å seile på Ost-india, to besteforeldre som var bryggesjauere og en onkel som ble leder av Bryggearbeiderne i Moss i en årrekke, har jeg sterke følelser for havna vår. Området der vassdraget møter kysten var forutsetningen for etableringen av arbeidsplassene. De viktigste bryggeanleggene på 1800-tallet lå i Mossesundet. I 1896 gikk grensene for Moss havn fra Rosnestangen – Moss Værk i nord, og mot syd Saltbohuset i Rygge. I 1807 anla mannen bak resepten til Morsa Aquavit og eier av Melløs gård, Henrik Gerner, ei stenbrygge på gårdens grunn ved Værlebukta.
Moss bystyre vedtok i 1919 å satse på Værlebrygge som hovedhavn. Sundet var ofte islagt om vinteren. Etter hvert ble Værlebrygga byens viktigste bryggeanlegg. Moss fikk godkjenning som importhavn allerede i 1560 – noe som skulle få avgjørende betydning for utvikling av næringslivet. Skipsfarten har rike tradisjoner i Moss. På slutten av 1800-tallet var det registrert hele 90 seilskip i Moss. Fra 1930-åra holdt dampskipene sitt inntog. I 1855 fikk byen sitt første dampskip – hjuldamperen «Moss». I 1882 besto Moss bys handelsflåte av 93 seilskip og seks dampskip. 1800-tallet var ei tid med store forandringer i kommunikasjonsnettene i Norge. Innenlandstrafikken hadde til da foregått på is og snø om vinteren og på vann og vassdrag samt kjerreveier og rideveier sommerstid. Langs kysten gikk frakten med årer og seil. Etter hvert ble det utbygging av veier, mer stabilt kystnett med dampskip, dampskipsruter på elver og innsjøer, samt jernbanen gjennom Østfold.

Allerede på 1600-tallet – under kong Kristian IV – oppsto ideen om å grave en kanal mellom Jeløya og fastlandet. Auke Feckessen, medeier i seilskipet Den Norsk Løve, beskriver i et brev av 18. februar 1647 de forsinkelsene som oppsto i skipsfarten til og fra Moss havn ved ugunstige vindretninger. Problemet kunne løses «om der var schoret hull paa Wehlen», altså gravd en kanal gjennom Værlesanden. Ideen ble forsøkt virkelig-gjort av kong Fredrik VI. I 1813 fikk han i gang utgraving, men arbeidet stoppet opp og ble lagt på is under Napolionskrigene. Det skulle gå 40 år før det ble gjenopptatt. I 1853 kom gravingen i gang for alvor, med bruk av dampdrevne maskiner. 6. november 1855 gikk den første skuta gjennom kanalen.

Til slutt noen ord om kanalbrua. Den første var ei rullebru. Denne var lite effektiv, og ble erstattet med ei svingbru i 1886. Fergeleiet til Bastøferga la den gang ved Tollbodbrygga, og med økende biltrafikk ble dette mer og mer ugunstig. Fergeleiet ble flyttet sør for brua i 1933, og i 1957 ble nåværende bru tatt i bruk. Dette var ei klaffebru, som igjen av hensyn til økende biltrafikk – ble sveiset fast i 1975.

Juni 2011

Jon Roth Nilsen

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *