Orientering ved start på vandringen i 2011 - Moss Havn - ved Jon Roth Nilsen:
*************************************
Sprit og havn i Moss
Utviklingen av næringslivet i Moss på 1800-tallet var forankret i følgende
forhold: Fossekraft, Morsa-vassdaget, dyktige bedriftseiere og havna for eksport
av produktene. Både sagbrukene, møllene, jernverket og spriten kom som en følge
av dette. For oss i Venneforeningen Morsa 1833 er det særlig Gerners
aquavitproduksjon som er spennende.
Brenneriene til Gerner ble bygd ut til å bli Norges største. Det var Gerner og
Chystie som hadde destillasjonsverk for videreforedling til aquavit. Særlig
Gerners aquavit hadde godt ry. Navnet aquavit fikk brennevinet når det ble
underlagt en tredje destillasjon og i tillegg til karve ble tilsatt ”adskillige
krydder”.
Både Gernerslekten og Chrystiene hadde kommet fra Skotland. Gerner via Danmark
og Chrystie kom direkte. Kunnskapene fra whiskydestilleriene der og kvaliteten
på malten skulle bli avgjørende for kvaliteten på aquaviten som ble produsert i
Moss.
I toppårene rundt 1850 ble det produsert så mye brennevin i Moss at det
tilsvarte nesten 600 liter i året pr. person bosatt i byen vår. Fordelt på 360
dager måtte mossingene drikke ca. 1,6 liter brennevin hver dag hvis de skulle
drikke opp produksjonen lokalt. Sjøl om mossingene gjorde en kjempeinnsats for å
bøtte i seg de edle dråper – det skal de ha – bygde produsentene opp en stor
kundekrets fra Christiania, langs Vestfoldkysten og nedover Sørlandet, forbi
Stavanger og til Bergen. Skipsførere som Erik Eriksen fra Son og Bent Pedersen
fra Mandal seilte en mengde brennevinslaster langs kysten.
Særlig bedehusbeltet langs Sørlandet var store mottakere – i toppåret 1851
mottok Arendal seks skipslaster med 63 600 potter sprit. Mye tyder på at mange
tørste sjeler mente dobbeltmoral var dobbelt så bra som annen moral den gang
også.
I kulturminneåret 2009 var jeg så heldig å få oppdraget med å lage teksten til
informasjonstavla om Moss havn her på Værlebrygga. Med en oldefar som var en av
stifterne og formann i Moss Brygge-arbeiderforening på 1890-tallet etter at han
var ferdig med å seile på Ost-india, to besteforeldre som var bryggesjauere og
en onkel som ble leder av Bryggearbeiderne i Moss i en årrekke, har jeg sterke
følelser for havna vår. Området der vassdraget møter kysten var forutsetningen
for etableringen av arbeidsplassene.
De viktigste bryggeanleggene på 1800-tallet lå i Mossesundet. I 1896 gikk
grensene for Moss havn fra Rosnestangen – Moss Værk i nord, og mot syd
Saltbohuset i Rygge. I 1807 anla mannen bak resepten til Morsa Aquavit og eier
av Melløs gård, Henrik Gerner, ei stenbrygge på gårdens grunn ved Værlebukta.
Moss bystyre vedtok i 1919 å satse på Værlebrygge som hovedhavn. Sundet var ofte
islagt om vinteren.
Etter hvert ble Værlebrygga byens viktigste bryggeanlegg. Moss fikk godkjenning
som importhavn allerede i 1560 – noe som skulle få avgjørende betydning for
utvikling av næringslivet.
Skipsfarten har rike tradisjoner i Moss. På slutten av 1800-tallet var det
registrert hele 90 seilskip i Moss. Fra 1930-åra holdt dampskipene sitt inntog.
I 1855 fikk byen sitt første dampskip – hjuldamperen ”Moss”. I 1882 besto Moss
bys handelsflåte av 93 seilskip og seks dampskip.
1800-tallet var ei tid med store forandringer i kommunikasjonsnettene i Norge.
Innenlandstrafikken hadde til da foregått på is og snø om vinteren og på vann og
vassdrag samt kjerreveier og rideveier sommerstid. Langs kysten gikk frakten med
årer og seil. Etter hvert ble det utbygging av veier, mer stabilt kystnett med
dampskip, dampskipsruter på elver og innsjøer, samt jernbanen gjennom Østfold.
Allerede på 1600-tallet – under kong Kristian IV – oppsto ideen om å grave en
kanal mellom Jeløya og fastlandet. Auke Feckessen, medeier i seilskipet
Den Norsk Løve, beskriver i et brev av 18. februar 1647 de forsinkelsene som
oppsto i skipsfarten til og fra Moss havn ved ugunstige vindretninger. Problemet
kunne løses ”om der var schoret hull paa Wehlen”, altså gravd en kanal gjennom
Værlesanden. Ideen ble forsøkt virkelig-gjort av kong Fredrik VI. I 1813 fikk
han i gang utgraving, men arbeidet stoppet opp og ble lagt på is under
Napolionskrigene. Det skulle gå 40 år før det ble gjenopptatt. I 1853 kom
gravingen i gang for alvor, med bruk av dampdrevne maskiner. 6. november 1855
gikk den første skuta gjennom kanalen.
Til slutt noen ord om kanalbrua. Den første var ei rullebru. Denne var lite
effektiv, og ble erstattet med ei svingbru i 1886. Fergeleiet til Bastøferga la
den gang ved Tollbodbrygga, og med økende biltrafikk ble dette mer og mer
ugunstig. Fergeleiet ble flyttet sør for brua i 1933, og i 1957 ble nåværende
bru tatt i bruk. Dette var ei klaffebru, som igjen av hensyn til økende
biltrafikk – ble sveiset fast i 1975.
Juni 2011
Jon Roth Nilsen